I dag ville far blitt 90 år

31.januar 2020

I dag ville min far, Anker, fylt 90 år. 31.januar 1930 kom han til verden. I nesten 66 år fikk jeg lov til å ha ham, men i fjor måtte vi ta farvel. 24. mai slo hjertet hans sine siste slag etter flere ukers kamp for å få lov til å leve videre. 31. mai ble han gravlagt på kirkegården på Kistrand.

Siste dag han var ute av senga var 17. mai. I et par uker før dette hadde han ligget nesten hele tida i senga, og vi skjønte vel at det dessverre gikk mot slutten. 17. mai om morgen tok mor og jeg på oss litt finere klær selv om vi visste at vi antakelig bare skulle sitt hos en mann som lå med lukkede øyne. Da vi kom til sykehjemmet og gikk inn på rommet hans, var senga tom. Hjertet slo noe ekstra harde slag da. Vi gikk ut for å prøve å finne ut hva som skjedde, og fikk beskjed om at han satt og spiste! Og på stua satt pappa, han smilte svakt da han så oss.

Etter frokosten trillet vi litt rundt i korridorene. Det var ikke så mange ord, men det var godt få være sammen. Da barnetoget passerte Helsetun satt pappa i rullestolen inn på rommet sammen med mamma og meg. Da toget var forbi ba pappa om å få legge seg. Siden var han ikke oppe av senga.

Hver dag er han hos meg, og savnet etter ham er stort. Men sorgen avløses oftere og oftere over de gode tanker om alt de vi fikk ha sammen. Jeg har satt sammen noen bilder fra fars liv som viser en mann som sammen med mamma ga oss et godt liv og et godt hjem.

Mamma og pappa fikk sett barnetoget passere Helsetun 17.mai før far gikk til sengs og ble der til han døde ei uke senere.

Fra 80 års middagen på hotellet i Enare der vi var sammen med Øyvind og Ida.

Slåttearbeid i Olderfjord der jeg og min søster Gerd er nok mer opptatt av ablegøyer enn arbeid

Friluftsliv var pappas store interesse. Her på fisketur sammen med onkel Sigfred (mors bror) og hans sønn Dag Sondre

På sine eldre dager ble det mange turer ut i Europa for mamma og pappa. Her nytes sola i Nerja ved Middelhavet

Far elsket sine barnebarn og oldebarn. Her sammen med sine tre første barnebarn , Øyvind, Åslaug og Rune

Minnetale for far ved begravelsen 31.mai i Kistrand Kirke

Kjære far! Kjære dere alle!

Jeg er vant til å ta ordet, men denne gangen er ordene mine fattige og vanskeligere å framføre fordi vår sorg er stor og tung. Å ta farvel med en av sine foreldre er et av vanskeligste farvelene man tar. Det er så mye man skulle sagt, det er så mange ubesvarte spørsmål man har, men den som kunne gitt svaret, er borte. Det som likevel er godt å vite i dag, er at sorgen snart avløses av vemodet før gleden tar over, gleden over alt pappa ga oss av opplevelser og lærdom gjennom sitt lange liv.

Pappa ble født 31. januar 1930 som den siste av en søskenflokk på 8, tre jenter og 5 gutter. 12 år senere ble Vilfred innlemmet i søskenrekka, og han har blitt en kjær onkel for oss, og den eneste av dem vi i dag har blant oss. Å fødes inn i de harde trettiårene var ikke enkelt for far Han snakket lite om sin egen oppvekst, men han sa nok til at jeg har skjønt at det faktisk var et slit å få endene til å møtes - han opplevde hvordan det var å ha lite og kjempe mot fattigdommen som i en periode stod på dørstokken.

De harde 30-årene ble avløst av fem mørke krigsår. De femten første år ble derfor svært utfordrende. At krigen førte til tapt skolegang kom til å sette dype spor i ham, og sammen med de trange økonomiske tider han hadde opplevd, ble det viktige erfaringer han tok med seg da han skulle forme sitt liv, skape familie og leve i et stadig mer komplekst samfunn.

Han gikk på livets harde skole, og i dag kan jeg si at han bestod eksamen med glans. Det fortalte vi ham de siste dagene da han lå og kjempet for å få mer tid sammen med oss. Den manglende formelle skolegangen kompenserte han på andre måter, ikke minst med sin enorme kreativitet. Han løste problemer som folk vanligvis bruker tid på skolebenken for å finne ut av. Pappa var alt fra elektriker, snekker, rørlegger, bilmekaniker, billakkerer og mer til. Alt dette mens han daglig sørget for at hurtigruta ble ekspedert på vei nord og sør. Ingen oppgave var for stor for ham. Det han ikke kunne, prøvde han å finne ut av med prøving og feiling. Han ønsket seg mer enn en gang at tidene hadde vært annerledes slik at han hadde fått seg en utdanning. At han sjøl ikke fikk gå på skole ble faktisk til glede for meg og søster Gerd. Sammen med mamma skrapte han sammen penger slik at vi begge kunne få den utdanninga han ikke fikk. Jeg vet at hans store drøm for meg var at jeg skulle begynne i Nordkapp Sparebank. Det var ingenting som var sikrere enn banken. Hva han ønsket for min søster vet jeg ikke, men han ville at også hun skulle få utdanning og sikre seg for resten av livet. Pappa fikk aldri møtt meg i skranken i banken, men han fikk se min søster innta Postverket. Han var nok fornøyd med det vi klarte å få til, takket være at han og mor hjalp oss.

Den tøffe økonomiske hverdagen han hadde opplevd som barn, kom oss og andre til gode. Han fikk en omsorgsevne som var spesiell. Han hjalp den som trengte hjelp, han hadde solidaritet med dem som havnet på livets tøffeste stier og han var plaget når urettferdighet rammet dem som ikke kunne ta opp kampen. Sammen med mamma skapte han et hjem der ingenting manglet. Huset var fylt av kjærlighet og et brennende ønske om at vi skulle ha det godt, på alle livets områder. Vi skulle ikke mangle noe, og vi gjorde det heller ikke. Det er ikke så lenge siden han lurte på om jeg hadde penger så jeg klarte meg. Det var nærmest en ryggmargsrefleks hos ham. Og det var ikke bare vi som fikk glede av denne omsorgen. Han hjalp alle dem som trengte hjelp. Han ga penger til en sliten narkoman på Gibraltar, han gledet en uteligger i Berlin og gjorde det samme med husløs i Drammen. Og da flyktningkrisen kom, var det ikke fremmedfrykten som rammet ham. Men forståelsen og hjertelaget. De skulle selvsagt ha hjelp de som led. Og i møte med folk som kom fra andre kulturer var han like åpen og hjertegod. Folk skulle behandles med respekt, uansett hvor de kom fra. Han hadde stått med hua i handa og visste hvor vondt det var, og han skulle ikke oppføre seg slik at andre følte seg underlegne.

For få dager siden kom onkel Vilfred på besøk til pappa for siste gang. Da jeg fulgte han til bussen fortalte han meg at pappa den dagen han ble født, hadde skrapt sammen sine penger før han gikk og kjøpte en stor lastebil til den nyfødte. Den historien forteller det meste om hva pappa stod for. Pengene han hadde, kunne deles med andre, han kunne glede noen med det lille han sjøl hadde. Historien forteller også en annen stor og flott side ved pappa, hans kjærlighet til de aller minste av oss. Han elsket unger, og ungene elsket ham. Da han fikk sitt første barnebarn, Åslaug, og kunne tittulere seg bestefar, var han minst like lykkelig som jeg var som far. Åslaug gledet seg alltid til helga for hun visste at det veldig ofte ble fergetur til Repvåg og buss til bestemor og bestefar. Og hun og bestefar hadde sine små show. En ny lykke kom da han ble bestefar til Øyvind og deretter fulgte til fars store glede Rune og Vegard. De fikk alle en bestefar som visste sin kjærlighet til dem og hadde stor omsorg for dem. Far fikk også gleden av å bli oldefar da Njål, Magnus Mathilde ble verdensborgere. Også de satte dype spor i hans sinn og hjerte. Jeg vet at han også har satt sine spor i barnebarn og oldebarn.

For pappa var fjellet og sjøen viktige naturelementer. Han var et ekte friluftsmenneske, og han fikk et utall fisketurer med familie, gode venner, barn, svigerbarn og barnebarn. For oss alle finnes det mange og gode minner fra fjellturer med fiske i fjellvann i store deler av Vest-Finnmark. Og var du glad i sjøen var han det beste følget du kunne ha med deg. Det er ikke få kilo han har halt ombord i båten ut i fjorden eller med oteren på fjellet. For ham var turene, opplevelsen, minst like viktig som mengden fisk. Når det er snakk om molter, er situasjonen derimot en ganske annen. Da kunne han sammen med mor i timevis vandre rundt på myrene for å komme hjem med mest mulig. Og det er adskillige kilo han har båret ned til bilen etter en dag på myra. Vi snakker om tonn gjennom alle disse årene.

Da de begge fylte 70 fikk mor og far en spaniareise av oss nærmeste i gave. Det ble et nytt og godt vendepunkt i begges liv. Bortsett fra turer til nærområdene Sverige og Finland, var ikke utenlandsturer noe som hadde preget deres reisemønster. Det var helst til Olderfjord de dro før de flyttet tilbake dit sjøl. Men spaniaturen med en avstikker til Nord-Afrika der far var den som klatret opp og fikk en tur på kamelryggen, ga mersmak. Og sammen med sine gode venner, Ingrid og mors fetter Inge, ble det flere spaniaturer, reiser til Tyskland og mer utforskning av våre naboland. Hadde ikke helsa skrantet skulle han nok reist enda mere. Han trivdes på tur, og han likte å sitte i fjæra som han sa, og se utover Middelhavet. At Inge gikk bort bare for tre fire uker siden ser jeg på som nærmest et uttrykk for en nærmest samtidig avslutning på det vennskapet de hadde.

Da far tapte livskampen så var det en som med rette kan kalles en hardhaus som ble borte. Han kjempet hardt til det siste, og slapp ikke taket før det definitivt var over. Far avsluttet livet som han levde det. Han tålte mye og gjorde det som var nødvendig for å leve videre. Da krigen var slutt stod han uten jobb. Slik kunne ikke tilværelsen være for 15-åringen. Da han var kommet til Trondheim på vei nordover, fikk han nyss om at han kunne få hyre på en fraktebåt. Problemet var at båten var på vei til Oslo. Skjønt problem og problem; som jeg sa: hans kreativitet var ustoppelig, og da pengene strakk til kjøp av en gammel damesykkel, var det greit. Sammen med en barndomskamerat startet jobbreisen, og etter 4-500 km på dårlige grusveier kom de fram til hovedstaden. Så dere som er barnebarn og oldebarn kan med rette og stolt si til dem som skryter av at de har syklet Trondheim Oslo, at dere har en bestefar/oldefar som allerede i 1945 gjorde det samme på en gammel damesykkel med ballongdekk.

Og lange avstander var ikke et hinder for denne hardhausen vi i dag tar farvel med. Etter et tannlegebesøk i Lakselv på femtitallet var bussen til Olderfjord gått for dagen. Å ta inn på hotell var utenkelig. Men han visste råd. Han hadde to gode bein og spasersko beregnet for bygater. Han blødde fortsatt av tannbehandlinga da han etter 12 timer og 65 kilometer senere kom gående til sine svigerforeldres hus.

Det var også pappa som kastet seg i vannet en kald vinterdag da en seksåring falt i havet og holdt på drukne utenfor dampskipskaia i Honningsvåg.. Gutten ble reddet av far. Ørjan ble senere en god klassekamerat av meg takket være fars mot.

I dag sloss de unge en iherdig kamp for å redde verden fra miljøkatastrofen som truer. Gjenbruk og stopp i den enorme sløsinga med ressurser er viktige element i denne nødvendige kampen. I far hadde de en alliert. Han er nærmest for en gjenbrukskonge å regne. Alt kunne brukes og det kunne gjenbrukes. Han reddet materialer på vei til ei søppelfylling og bygde sine uthus, naustet og garasjen av materialer andre fant ubrukbare. Og husene har stått i stormer av nærmest historisk styrke. Selv spikrene fikk evig liv om de var så heldig å møte pappa. Mange ganger har jeg vært fortvilet over alt han tok vare på. I dag er jeg stolt, og litt av mitt eget miljøengasjement er nok noe jeg har fått med meg fra pappa. Mange av oss har gledet seg over at han hadde tatt vare på ting vi ikke visste vi trengte før det var et faktum. Hjemme finnes kilovis med skruer og muttere, og materialer i mange variasjoner. De kunne en dag komme til nytte og de gjorde det.

I dag er det dessverre for sent å ha han som kilde, og vi er nok flere som angret at vi ikke var ivrigere arkeologer i hans liv før han sa sitt siste ord. I dag har vi bare minnene tilbake. De skal vi ta godt vare på. Når du er nesten 90 år så er det naturlig at livets realiteter kommer, uansett hvor tungt det er for oss som blir igjen.

Mor og far fikk et langt liv sammen. De var gift i over 66 år. Og siden har de to har vært avhengige av hverandre på en måte som har fasinert oss, og som har vært godt å oppleve. Nå må mor gå alene videre, men far har etterlatt oss sin lærdom om omsorg og vi skal forvalte den i hans ånd og på alle beste måte, også overfor mor.

Takk far for alt du har lært oss og gitt oss. .